Vårt hestehold drives etter prinsippene til Natural Horsemanship. Horsemanship er hestehold på hestens premisser, der man vektlegger kunnskap om hesten og dens "tankegang", i motsetning til "den gamle" der man kun vektlegger det å lære å ri og ikke lærer noe om hesten som dyr.
Horsemanship er IKKE en egen gren innen hestesport på linje med sprang, dressur eller wester. Horsemanship er en måte å trene og omgås hesten på.
Her er en bitte liten innføring i grunnprinsippene bak denne måten å omgås hester på. For dere som er mer interesserte i dette, anbefaler vi å lese Peer Verner Wogels bok, Natural Horsemanship, i bakken og i salen. Det arrangeres også flere kurs rundt om i landet om dette temaet. Vi anbefaler alle å ta en kurs i Horsemanship, det er utrolig lærerikt! Ellen Ofstad er ei dame som vi absolutt anbefaler kurs med! 
Denne siden er kanskje noe rotete, men vi skal få ordnet den etter hvert.

Hesten er flokkdyr og har det best sammen med andre hester. Føll blir ikke bare oppdratt av mamma, men av hele flokken. Unghester har behov for å leke med andre "barn", og hingster har like mye behov for sosial omgang, som andre hester har. (Vi mennesker tåler ikke denne til tider voldsomme leken, og tror at unghestene er farlige eller ustyrlige. Det er mange hingster som aldri har kontakt med andre hester, bortsett fra når de skal bedekke en hoppe. Det er kanskje ikke rart disse hingstene er vanskelige å håndtere med tanke på hva som skjer når de faktisk omgås andre hester. De er jo vant med at hver gang de ser en annen hest, betyr det bedekking.)

Hesten er et fluktdyr, det vil si at ved farer, er flukt det første en hest tenker på, og gjør. Dette er noe du hele tiden må tenke på når du presenterer en hest for noe nytt. En hest som blir skremt, vil instinktivt flykte uten å sjekke "faren". I vill tilstand ville det koste hesten livet om den skulle sjekke om faren kanskje ikke var farlig likevel. Dette instinktet er ikke noe vi kan få hesten til å slutte med, men vi kan lære den å kontrollere sintrang til flukt. 
Det heter at vi må lære hesten å avreagere etter at den har reagert. 
Når vi skal lære hesten at presenningen ikke er livsfarlig, må vi gjøre det i hestens tempo. Vi kan begynne å holde presenningen på avstand for å se hvordan hesten reagerer. Dersom hesten blir redd og går sin vei, har vi holdt på for lenge. Vi må slutte å bråke med presenningen før hesten blir redd og går sin vei. Ellers lærer hesten at dersom jeg blir redd og går, slutter det skumle. Og det er jo det motsatte av det vi vil lære hesten. 
Om vi kommer gående mot hesten med denne skumle presenningen og vi vet at hesten vil bli redd når vi er 5 meter unna, skal vi snu og gå vekk, eller stoppe når vi er 6 meter unna. Vi må stoppe før vi kommer for nært. Da unngår vi at hesten blir redd. Vi kan fortsette å gå litt nærmere for hver gang, men aldri så nært at hesten tenker vekk. Vi må lære oss å se når hesten tenker vekk, for når den faktisk går, er det for sent. Med alt skummelt vi skal lære hesten, må vi slutte før den blir redd, da lærer hesten at så lenge jeg er rolig, skjer ikke noe farlig.

Hestens oppmerksomhet
Når vi skal lære hesten noe, er vi avhengig av å ha hestens oppmerksomhet. Vi er også avhengig av at hesten er rolig for at den skal kunne ta imot lærdom. En redd og stresset hest er ukonsentrert. En regel vi kan ha når vi jobber med hesten, er at den skal være rolig når vi setter den fra oss.

Frid longerer Wilkin på slakk line. Han er rolig og har ett oppmerksomt øre inn mot midten.

Å lære hesten noe ved press og å gi hesten fri
Når vi skal lære hesten noe, sier vi at vi legger press på den. Om vi f.eks skal ha hesten til å rygge, kan vi begynne å stå foran den, si "bak" og lene oss den veien vi vil hesten skal gå. Da legger vi press på hesten. Om hesten ikke gjør noe, forstår den ikke hva den skal gjøre. Da kan vi legge mer press på den, ved å dra forsiktig i leietauet slik at hestens hodet blir presset litt bak mot brystet. Vi kan eventuelt presse noen fingre forsiktig i brystet på hesten for å hjelpe til. Så lite press som mulig, men så mye som nødveldig.
Før hesten kan løfte bena og ta et steg bak, må den forflytte vekta. Vi må øyeblikkelig fjerne presset når vi ser at hesten tenker på å gjøre det vi ber om. (Ved å se på ørene til hesten, kan vi få et hint om hvor den tenker å gå.) Denne flyttingen av vekta, er tenke-tegnet vi må se etter, og øyeblikkelig slippe leietauet. 

Her tenker Wilkin "bak". Ett øre peker bakover og kroppen lener seg bak.

Når vi slutter å presse hesten, heter det at vi gir den fri. Det er akkurat når vi gir hesten fri at hesten lærer. Om vi er for sen å gi hesten fri, presser vi den fremdeles når den faktisk begynte å gjøre det vi ba om. 
Husk å slipp med en gang hesten begynner å "sige" bak.

Husk å rose hesten når den gjør noe riktig 
(men husk også at en 15 åring ikke lenger roses for å kunne 2+2).

På samme måte er det med alt vi skal ha hesten til å gjøre. F.eks når vi skal ha hesten til å gå fram og smatter på den. Om hesten begynner å sige fremover og vi fortsatt smatter, altså fortsatt legger press på den, tolker hesten dette som at den ikke gjorde rett. I hestens øyne har den først gjort rett når den får fri. Under innlæring av nye ting, er det veldig viktig å gi hesten fri fortest mulig. Det er også viktig å legge så lite press som mulig til å begynne med, også øke dersom det er nødvendig.

Alle som har hest er hestetrenere (sitat Ellen Ofstad), og treneren/mennesket skal være hestens leder. Dersom man ikke er en tydelig leder for hesten, vil hesten ta styringen, og da kan det bli farlig. 

I alle hesteflokker er det en leder. Dersom du er usikker på hvilken hest som er leder i din flokk, kan du sette deg å oppservere. Den hesten som kontrollerer de andre hestenes bevegelser, er lederen. Den hesten som først går vekk fra et sted, med resten av flokken tuslende etter, er sannsynlig ledere. 

Å være leder innebærer å kontrollere hestens bevegelser. 
Det høres kanskje litt voldsomt ut å skulle bestemme hvor hesten skal bevege seg, men for hesten er dette helt naturlig. Hele lederposisjonen og rangordningen i en flokk er basert på  "makt" til å få de andre til å flytte seg. Denne kommunikasjonen  foregår hovedsaklig uten kroppskontakt. Det er faktisk sjelden at hestene bruker fysisk makt mot hverandre i kommunikasjon. Vanligvis er det bare en blikk eller en liten ørebevegelse som skal til for at en hest flytter på en annen.

Når vi flytter oss for hesten, er det den som kontrollerer våre bevegelser, altså ser den seg selv som vår leder. Når vi har gitt hesten inntrykk av at den er lederen (ved å flytte oss for den), kan vi jo ikke bli sint på den for at den faktisk skal herske over oss. Derfor er det viktig at vi er leder for hesten, og ikke omvent. 

Å bli leder for hesten er ikke gjort over natta. Hesten skal se på mennesket generelt som leder, ikke bare ett menneske. På et kurs med Tor Harald Seljevold, gav han følgende beskjed til oss: -Du skal ikke trene hesten din for deg selv, du skal trene den for alle de andre. Med dette mente han at en hest som bare adlød en person, kunne være en farlig hest. En gang er man syk eller bortreist, og da må andre ta vare på hesten. Det er veldig viktig at andre også kan håndtere hesten din. Likevel er det selvfølgelig ikke meningen at ukyndige folk skal kunne overta hesten.

Vi må gi hesten en grunn til å stole på oss.  Hesten er meget skeptisk, men samtidig samarbeidsvillig av natur. Dersom man har etablert seg som en tydelig leder for hesten, er det lettere å "overtale" hesten til ting den kanskje synes er skummelt. Hesten vil gjerne gjøre det vi ber om, og den vil stole på oss siden vi er lederen.

Om du kan overbevise hesten om at alt du vil den skal gjøre er ufarlig, vil hesten etter hvert bli enklere å "få med på nye og farlige ting". Da stoler hesten på deg som leder, og tenker  "det siste vi gjorde var ikke farlig, da er sikkert ikke dette farlig heller". 

Små ting vi skal huske på som ledere: 

Wilkin står på god avstand og respekterer buffersonen til Frid. Han står rolig og er oppmerksom på neste oppgave.

Hva vi skal gjøre på Storm Hestegård i forhold til barn og unge:
Vi vil lære barn og unge om hester. Vi legger vekt på å lære unge om hester, i motsetning til å bare lære dem å ri. De skal også lære hvor mye jobb det er med hest, og at hesten ikke er et leketøy man bare kan sette fra seg i stallen mellom rideturene. Vi vektlegger også at hesten ikke er et menneske, og at den har helt andre behov enn mennesker. Alt for mange tilegner hesten menneskelige egenskaper. Vi behandler hestene som hester.
Problemet med mange unge, er nettopp at de kun har lært den tekniske ferdigheten "å ri". De kan strigle, sale opp og ri. De lærer kanskje ikke mye om hestens instinkter, naturlige reaksjonsmønster eller behov (bortsett fra fysiologiske behov). Derfor oppstår farlige situasjoner for både hest og menneske.
Vi sier på ingen måte at det er galt å lære å ri på en rideskole, bare det at vi heller foretrekker en annen måte å formidle hestekunnskap på.