e. Wildkogel u. Caritha-Lundgard                  Tilbake
Haflinger hingst, født 2002
Reg. nr AN-02-8501

Wilkin og Frid slapper av. Våren 2004.

Wilkin kom til oss natt til 1.mai 2003, da var han ett år gammel. Han var veldig tynn og liten, men utrolig søt. Han viste seg å være en tøff  kar og fikk mange kallenavn. I dag er han  3 år og er en meget stor og kraftig gutt. 
Wilkin vaks fort til, og deltar aktivt i alt som skjer på gården. Han hjelper  med vedsaging, til pappas store irritasjon. Han er ikke redd verken traktor, sagen bak eller motorsagen. Wilkin bidrar villig til å løfte stokker, men de havner selvfølgelig lenger vekk fra dungen enn de var til og begynne med. Han rapper også ferdigkløyvede vedkubber og slenger dem rund traktoren. Han er meeeget nærgående, og pappa sager stort sett med Wilkins hode bokstavelig talt hengende over skulderen. Wilkin har også knabba motorsagen og trasket triumferende bortover gjordet med sagen i munnnen. Da trodde ikke ingen sine egne øyne. (Motorsagen var heldigvis ikke i gang.)

Wilkin var på utstilling 30.april, men ble dessverre ikke kåret. Grunnen er at han ikke klarte å oppføre seg på veterinærsjekken. Han ville ikke stå rolig og var rett og slett en skam. Han fikk veldig god kritikk på eksteriør og dommerne ønsket han tilbake til neste år. 

Wilkin er en smart fyr som tar nye ting veldig fort. Da han kom til oss, gikk han rett på folk. Han hadde ingen sperre på å stoppe før han gikk oss ned. Derfor ble det første vi lærte han, å holde avstand og å rygge. Etter bare noen dager var han verdensmester i rygging, og stoppet når han var en meter unna. Det hender at han noen ganger kommer litt nærmere for å få litt kos, men da rygger vi han heller litt unna, for så å selv gå inn i hans sone. 

Vi har begynt å ri han inn, og det går som en lek.  Han er en skikkelig gullklump, en virkelig sjarmør.
Han har vært spent foran roadcarten tre ganger, og det gikk også greit. I de første svingene ble han litt irritert på at vognen dyttet han i rumpa, men han ble fort lei av å bry seg med den. Så han tuslet rolig bortover vegen med vogna  etter seg. Han er en smarting!

Wilkin er altså ikke redd noe. Jeg har gått tur med han bak veivesenbilen da den banket hull i asfalten til veistikkene, uten at det brydde han. Mens noen hesteeiere jobber på dagevis med å få hesten til å gå over presenninger, ser det ut til at Wilkin digger dem rått og aldri har tenkt på at de kanskje er litt skumle. Han drar  den etter seg og kaster den rundt seg. Vi slenger presenningen over han, og da er han Supermann (med kappe). Det synes han er dritkult,  for da kan han løpe etter og skremme vannet av Tinvinn som ikke er like tøff på området. Wilkin rigger også til presenningen og ruller seg på den. Dersom vi av en eller annen grunn vil ha Wilkin til å legge seg, er det bare å gi han en presenning....